Team Bergen 2011

Fjellet Kilimanjaro er verdens høyeste frittstående fjell og Afrikas høyeste. Det ligger rett nord for byen Moshi som er stedet der East Africa Cup spilles. Under cupen hadde vi derfor store forhåpninger om å se fjellet. Dessverre er det slik at dette fjellet svært ofte er omsluttet av tåke av den enkle grunnen at fjellet er kaldere enn steppene rundt og dermed dannes det svært lett skyer. Fordelen er at bøndene i Moshi får stabile og store avlinger fra jordbruket, ulempen er at det er sjelden at Kilimanjaro faktisk viser seg for turistene. Stor var gleden derfor da Kilimanjaro endelig dukket opp på søndag, samme dag som jeg kom frem til sykehuset der jeg skal være resten av tiden min i Tanzania. Fjellet virker helt gigantisk. For de som var med i sommerteamet husker de kanskje at vi så en topp som virket som om det var nær toppen. Denne (Mawenzi) virker bare puslete i forhold til den store snødekte toppen (Kibo). Jeg er mektig imponert over Team Oslo og Trondheim for at de klarte å komme seg til toppen.

Når jeg nå skriver dette har jeg bodd i ti dager på sykehuset KCMC som ligger ved foten av Kilimanjaro i Moshi. Det er mildt sagt en interessant opplevelse med mange tilstander vi aldri ser i Norge, verken på gaten eller på sykehusene. Det er er stort problem her nede at pasientene venter altfor lenge med å oppsøke helsevesenet, slik at når de endelig kommer til lege er det ofte for sent å gjøre noe med problemet. Andre vanlige problemstillinger er forstoppelser i tarmsystemet som er så alvorlige at tarmen dør! Dette skyldes nesten alltid at folk spiser en veldig tørr maisgrøt (ikke ugali, men noe som er tilsatt mye mindre væske). Mange av pasientene sliter også med HIV / AIDS.

Kilimanjaro, endelig



Nybegynnerløypen. Hehe, neida?

En av tingene Team Oslo og Trondheim hadde anbefalt meg å gjøre var å bli med på motorsykkelsafari ved småvulkanene utenfor Arusha. For de som ikke vet hva en motorsykkelsafari er, så er ikke det en safari, men en kjøretur rundt omkring i landskapet (les: jordstier, støvgrøfter og elvebunner og andre såkalte ?veier?). Sitat Miriam i Team Trondheim: ?Eg trudde heilt seriøst at eg skulle døy, fleire gangar, men det var kjempegøy, altså.? Så dette måtte selvfølgelig prøves ut. For å si det sånn, kan jeg si meg enig i begge delene av utsagnet til Miriam. Motorsykkel er overraskende gøy og ikke så veldig vanskelig. Særlig motorcross er veldig kjekt. Men motorsykkel på tanzanianske ?veier? kan dessverre også være farlig. Jeg følte meg faktisk ganske heldig som ikke skadet meg i det hele tatt (jeg trynte bare en gang, og holdt på å kjøre utenfor veien to ganger). Til og med guiden skadet seg og fikk en stygg overtråkk. Men alt i alt, en helt fantastisk dag som jeg ikke ville vært forruten.

Oppvarming og instruksjon hjemme hos dansken Per som driver med motorsykkelutleie

Dagene på Scripture var egentlig ganske bra. Jeg fikk mer tid til å bli kjent med Arusha, prøvde å lære meg litt swahiligrammatikk (vanskelig fordi de fleste ordene som ikke er importert fra engelsk ikke ligner i det hele tatt på europeiske). Jeg fikk også møte Kristoffer som jobber som misjonær på Scripture i Arusha. Han og konen jobber med å produsere tidsskrifter og bøker, særlig rettet inn mot lokale evangelister. Han hadde massevis med artige perspektiver på hvordan det sto til med Tanzania og nabolandene.

Som dere hjemme sikkert har fått med dere, er Tanzania fremdeles et av verdens fattigste land, og det er svært mye som gjenstår før landene nede i Øst-Afrika kommer opp på samme nivå som Europa. Men det finnes lyspunkter her nede også. Særlig Rwanda og Kenya har utviklet seg mye de siste årene, selv om utviklingen til tider skjer i ?pole pole?-tempo. Særlig spennende blir det når den kenyanske staten skal offentliggjøre alle statlige dokumenter, inkludert det som tidligere har vært hemmeligstemplet. Dette skal være et ledd i en storstilt offensiv mot korrupsjon. Det blir veldig spennende å se om det går bra, men noe sier meg at det kan oppstå problemer på veien. Kenyanske parlamentsmedlemmer er nemlig de nasjonalforsamlingsmedlemmene i verden som tjener mest. Hmmm?

Torsdagen var en dag som alle andre og alt var helt normalt frem til etter lunsj. Planen var å komme seg til byn og kjøpe en skikkelig grammatikkbok, slik at jeg kunne i alle fall få lært meg noe swahili. Men den gang ei.. I det jeg vrir om nøkkelen til leiligheten for å stikke til byn, er det noen bak meg som sier ?Alexander?? Og der står KRIKTeam Oslo og Trondheim!!!! Helt uten å ha planlagt noe som helst møtes vi helt tilfeldig på Scripture i Arusha! De hadde nettopp kommet tilbake fra en vellykket bestigning av Kilimanjaro, og skulle overnatte i Arusha frem til de skulle hjem dagen etterpå. Anbefaler alle å lese bloggen deres fra Kilimanjaro som det er link til på siden her. Tiden med Teamet var helt fantastisk og var et herlig avbrekk med mange historier, bilder og mye bra internhumor:)

En uventet, men svært hyggelig reunion på Scripture i Arusha

På grunn av alt som har skjedd hjemme i Norge har jeg tatt en pause i bloggingen fram til nå. Innleggene som publiseres fremover er derfor litt over en uke forsinket.

Jeg ble på backpackerhotellet i Arusha sentrum i et par dager, og rakk å bli godt nok kjent med trafikken til at det var nok. Å bo på hotell med bare folk som skal videre neste dag er veldig kjekt, men gir ikke så mye stabilitet og kan være litt slitsomt. Derfor så jeg virkelig frem til å kunne reise ut av sentrum og ta inn på Scripture Mission som er eid av NLM hjemme i Norge. Jeg og Ingelin bodde på søsterhotellet i Voi og hadde mange gode opplevelser der. Forhåpningene var derfor høye i det jeg kjørte opp oppkjørselen til Scripture i Arusha. Og jeg ble ikke skuffet, for å si det sånn. De første folkene jeg får øye på, viste seg å være barna i en misjonærfamilie fra Bønes i Bergen. Ettersom de hadde seks seter i bilen sin, men at de kun var fem stykker, ble jeg øyeblikkelig adoptert. Noe som trygt kan anbefales. Hehe? Kan vel trygt påstå at det var en av de bedre dagene jeg har hatt her nede. Blant opplevelsene jeg fikk være med på var:

• Full utrykning fra sikkerhetsfolkene etter at jeg ved en feiltakelse hadde trykket på alarmknappen i stedet for lysbryteren. (De var helt like og var rett ved siden av hverandre)
• Vasking av taket sånn at vi kunne få varmt vann i dusjen. (Det er bare sånn det fungerer)
• Hjemmebesøk hos den tidligere hushjelp som hadde nettopp fått ny unge.
• Shopping på supermarked i Arusha der de til og med solgte Jarlsberg!!
• Maasaimarkedet med masse pruting og heftige diskusjoner på swahili
• Mahindispising (mais stekt over ild på gaten)

Mahindi er egentlig ganske godt, men ser litt skummelt ut

Landingene på Kilimanjaro International Airport er alltid spennende på grunn av alle minitornadoene. Hehe.. Men det gikk ganske bra.

Heldigvis varte det ikke så lenge før det dukket opp noen nye folk som jeg kunne henge med etter at Ingelin og jeg skilte lag. Ved bagasjebåndet på Kilimanjaro flyplass var det en fra Finland som spurte om jeg skulle til Arusha og om jeg var giret på å dele taxi for å få kostnadene ned. Så jeg tenkte: hvorfor ikke? Han (Ville), hun (Anne) og jeg spiste middag, før et nitrist farvel med Ingelin, før vi kjørte av gårde til Arusha. Siden jeg ikke hadde noe sted å bo, hang jeg meg like gjerne på de andre. En time senere ble jeg tildelt seng på sovesal på Arusha Backpacker?s Hotel.

Backpacking kan være litt skummelt, men også veldig spennende for du vet aldri helt hva som kommer til å skje. Det viktigste er antakeligvis:

1. VÆR ÅPEN OG INTERESSERT, turkameratene dine har antakeligvis opplevd de sprøeste og kuleste ting du kan tenke deg.
2. Backpackerhoteller er fulle av vestlige folk som er lette å komme i kontakt med.
3. Sov på sovesal, det er sosialt å dele rom. Det er antakeligvis nesten like trygt.
4. Ha med Lonely Planet turguide. Det er mange som følger tipsene i den, og det blir dermed enklere å treffe folk i samme situasjon som deg.
5. De fleste blir kun i kortere perioder på samme sted, så regn med at du må få nye kompiser neste dag.

Det med at folk har opplevd kule ting var noe av det første jeg fant ut. Han som sov i sengen under meg på sovesalen viste seg å være en kirurg som kjørte motorsykkel fra Cape Town i Sør-Afrika til Cornwall i England!!! Sykt fett! Høres kanskje ut som om han faket, men det er ikke så mange utenfor helsevesenet som kan forklare viktigheten av CD4-ratio-sjekk før laparatomi. Selv om det var en trist dag med å si farvel til Jane, føltes det heldigvis ikke sånn da jeg gikk og la meg.

Arusha ligger ved foten av vakre Mount Meru som er Tanzanias nest høyeste fjell på 4566moh

Markedet er alltid like travelt

Ja, Zanzibar er virkelig så vakker som alle sier

Strandlivet er digg!!!

Team Bergen 2011 takker for følget, men reisen fortsetter for Alexander, så det er bare til å følge med videre

Kjære alle trofaste blogglesere. Gjennom de fantastiske fire ukene vi har vært her nede har jeg og Ingelin opplevd utrolig mye kult og spennende sammen. Nå er vi dessverre ferdige med å reise sammen, men vi har blitt svært gode venner, nesten som bror og søster. Når jeg skriver dette er Ingelin reist tilbake til Norge, mens jeg, Alexander blir værende i Afrika noen uker til. I løpet av tiden kommer jeg til å skrive litt innimellom om hva jeg opplever, så det kan sikkert være lurt å sjekke bloggen fra tid til annen.

Under tiden på Zanzi bodde vi på nordsiden av øyen som er fantastisk vakker med sandstrender hvite som snø, palmesus, solbrente mzunguer osv osv. Da tiden kom for avreise, dro vi sammen med de andre KRIKerne til Stone Town. Der skulle de ta en svært beryktet ferge over til Dar es Salaam, en strekning kjent for sjøsyke, motorhavarier fra tid til annen, og at de som underholdning kan finne på å sette på ?Titanic? på DVD slik at folk blir underholdt. Hehe. Tror det gikk bra med de for jeg har ikke hørt noe fra de siden den gang.

Jeg og Ingelin, bedagelig anlagte som vi er, hadde valgt å bruke den siste dagen før ?skilsmissen? vår i Stone Town på Zanzi, en by som skiller seg fra resten av Afrika med mye høyere tempo og sterk påvirkning fra India og Arabia. For de som reiser til Zanzi kan vi trygt anbefale et besøk der, Stone Town er KUL:)(og litt trafikkfarlig).

Siste dagen vår sammen brukte vi på flyet til Kilimanjaro, og plutselig var Alex en lonely mzungu i det store Afrika?

Nå sitter vi på denne fantastiske øyen Zanzibar og skriver blogginnlegg. Det er varmt i været og stranden og himmelen er akkurat som på et postkort. Nå er vi turister og får oppleve store kontraster. Både i Nairobi og i Voi har vi sett mye fattigdom og folk som virkelig strever med både narkotika, få nok penger til å sende alle barna i familien på skolen, få mat på bordet og hvordan få noe meningsfullt og fylle dagene med. På Zanzibar er det meningen at vi skal nyte det gode ferieliv sammen med de andre fra Krik som vi var sammen med på EAC. Men vi vil likevel fortsette å tenke og reflektere på alt vi har opplevd. Vi samles også på kveldene og deler opplevelser og tanker fra turen med hverandre i tillegg til ord for dagen.

Livet på Zanzibar er alikevel veldig forskjellig fra det vi har sett tidligere i Afrika. Her går alle de hvite rundt med overflod og skjermes fra sterke inntrykk fra hverdager i Afrika. Inntrykk som både kan være positive og negative. Da tenker vi på fattigdom, men også den store gjestfriheten og takknemligheten afrikanerne har. Meg og Alex er veldig takknemlige for å ha fått muligheten til å oppleve alle inntrykk. Vi håper at vi har klart å formidle noen av disse inntrykkene videre til alle hjemme.